Diagnostisering ved benmargskreft (Myelomatose)

Ved utredning av om benmargskreft gjøres kliniske undersøkelser, bildediagnostiske undersøkelser og benmargsundersøkelse.

Kliniske undersøkelser

Legen gjør en en generell klinisk undersøkelse av pasienten. Skjelettsmerter, blodmangel (anemi) og senkningsreaksjon bør utredes. Nyoppdaget nyresvikt eller forhøyet innhold av kalsium i blodet bør også undersøkes videre.

Blodprøver inkludert beta-2 mikroglobulin og eventuelt urinprøver tas. Elektroforese gjøres for å måle M-komponenten i serum og urin. Måling av M-komponent er viktig ved utredningen av sykdommen og for å se effekt av behandling. Urinelktroforese er bare nødvendig å ta hvis det ikke er påvist sykelig FLC-ratio eller M-komponent i serum.

Bildediagnostikk

Lavdose-CT ("CT myelomatose). Innebærer lavdose-CT fra knær til isse (vertex).

Lysmikroskopibilde av farget benmarg fra pasient med benmargskreft. Plasmacellene ved benmargskreft har ofte umodent utseende med sentral kjerne og tydelige kjernelegemer.

Celle- og vevsprøver

Benmargsundersøkelse omfatter vanligvis celle- og/eller vevsprøve fra hoftekammen (crista iliaca).

Benmargskreft bekreftes vanligvis ved påvisning av M-komponenten i serum eller urin og/eller funn ved røntgen, sammen med økt antall plasmaceller i benmargen. Avgrensning overfor enkelte andre tilstander med monoklonalt immunglobulin i serum, med eller uten økt plasmacelleandel i benmargen, og primær amyloidose er av og til vanskelig. Tilstandene krever ofte observasjon over tid og gjentatte undersøkelser før endelig diagnose. Det er også viktig å huske på at de fleste organmanifestasjoner kan ha andre årsaker, og sammenheng med plasmacelleklonen må sannsynliggjøres.

Plasmacellene ved benmargskreft har ofte umodent utseende med sentral kjerne. Det kan være flere kjerner i hver celle. Immunhistokjemiske undersøkelser kan bekrefte om cellene stammer fra samme klon.

Plasmacellenes produksjon av M-komponent gir et karakteristisk mønster i serum. Nesten 80 % av pasientene utskiller M-komponent (monoklonalt komplett immunglobulin) til serum. De fleste skiller samtidig ut Bence-Jones protein i urinen.

Sykdomsprosessen ved benmargskreft medfører gjensidig cytokinpåvirkning i benmargen mellom ulike celler. Dette fører til vekst av den ondartede klon, ødeleggelse av benvev og eventuelt spontane brudd  med betydelige smerter.

Ytterligere mutasjoner med aktivering av onkogener, tap av tumorsuppressorgener og hemming av naturlig celledød (apoptose) muliggjør spredning av tumorcellene. Samtidig undertrykkes produksjonen av det normale blodcelledannende vevet som etterhvert kan føre til benmargssvikt. Røde og hvite blodceller, samt blodplater er redusert.