Medisinsk behandling ved lungekreft

Medikamentell kreftbehandling har til hensikt å gi best mulig sykdomskontroll. Noen ganger blir den gitt som tilleggsbehandling (for eksempel etter kirurgi), noen ganger samtidig med annen behandling (for eksempel strålebehandling), og noen ganger som hovedbehandling.

Tidligere ble medikamentell kreftbehandling ofte referert til som "cellegift". Imidlertid har det de siste årene kommet frem flere andre typer behandlinger som ikke bare kan gi bedre kontroll over sykdommen, men som også har tendens til å ha mildere bivirkninger sammenlignet med tradisjonell cellegift. En samlebetegnelse for mange av disse nye behandlingsformene er "immunterapi".

Cellegiftbehandling

Cellegiftbehandling kan være en aktuell behandlingsmetode både ved småcellet lungekreft og ikke-småcellet lungekreft.

Småcellet lungekreft er mer følsom for cellegift enn ikke-småcellet, og cellegift er ofte førstevalg, enten i kombinasjon med strålebehandling (begrenset sykdom) eller alene (utbredt sykdom).

Ved ikke-småcellet lungekreft er behandling med cellegift alene aktuelt ved sykdom som har spredt seg. Ved stadium II og III kan adjuvant cellegiftbehandling gis etter operasjon, eller i kombinasjon med strålebehandling. 

Ved ikke-småcellet lungekreft med spredning vil en rekke lindrende behandlingsopplegg være aktuelle, og effektmessig likeverdige. Bivirkningsprofil er som regel det eneste som skiller, og i Norge er vanligvis kombinasjonen karboplatin/vinorelbin førstevalg.

Immunterapi

De seneste årene har flere former for immunterapi for lungekreft blitt godkjent. En betydelig andel av lungekreftpasienter mottar nå slik behandling, enten alene eller i kombinasjon med andre behandlingsmetoder som strålebehandling eller cellegift.

Les mer om immunterapi >>>

Målrettet/persontilpasset behandling

Tyrosinkinasehemmere kan gis til pasienter som har ikke-småcellet lungekreft i et fremskredent stadium, der det er påvist at kreftcellene har mutasjoner i EGFR genet i svulsten. Det kan forskrives som innledende eller senere behandling, samt der tidligere kjemoterapi ikke har hjulpet i å stabilisere sykdommen.

Hos pasienter med påvist aktiverende mutasjon i EGFR-genet er erlotinib (tyrosinkinasehemmer), gefitinib (tyrosinkinasehemmer) eller afatinib førstevalg ved  sykdom med spredning. Andre tilsvarende stoffer er i ulike utprøvningsfaser, og det vil være aktuelt å inkludere pasienter i studier med disse. Ved påvist translokasjon i ALK-genet, er ALK-hemmende behandling aktuelt ved sykdomsforverring etter førstelinjes standard cytostatikabehandling. Crizotinib er godkjent i denne situasjonen, men også her pågår det kliniske studier som pasienter kan vurderes inkludert i.