Utskriftsdato (17.11.2019)

Utredning ved kreft i magesekk

Ved utredning av kreft i magesekk må pasienten gjennomgå kliniske undersøkelser, bildediagnostiske undersøkelser og skopier med vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å anslå svulstens celletype, utbredelse og eventuell forekomst av spredning for å kunne bestemme videre behandling.

Klinisk undersøkelse

Før behandling kjenner legen på buken. Klinisk undersøkelse kan bare påvise langtkommet kreft som ved palpabel tumor under brystbenspissen, i bukhinnen eller lymfeknuter i gropen over kravebenet. Ascites og ikterus er sene symptomer.

Det finnes heller ingen spesifikke tumormarkører i blod for magekreft. CEA, CA 19–9 og CA 125 kan tas. Blodprøver forøvrig viser lite utenom anemi, nedsatt albumin samt påvirkning av leverfunksjonsprøver og bilirubin.

Bildediagnostikk

  • Spiral CT av toraks og øvre magesekk gjøres ved bekreftet sykdom. Dette er en god undersøkelse for å påvise spredning i lunge og i mediastinum. Kan påvise svulster på under 5 mm i leveren.
  • Leveren kan også undersøkes med MR der hvor dette er etablert.
  • Ultralydveiledet vevsprøve av leveren er et viktig supplement ved usikkerhet.
  • Ultralyd kontrast av leveren bidrar også ved usikker diagnostikk.
  • PET har høyere sensitivitet enn CT/MR for fjernspredning.
  • Skjelettscintigrafi er nå i mindre grad brukt ved mistanke om spredning til skjelettet.

Skopi og vevsprøvetaking

  • Gastroskopi med vevsprøver. Ved bekreftet malignitet er gastroskopi med endoskopisk ultralyd (EUS) den beste metode for å vurdere dybdevekst i magesekken og eventuell spredning til lokale lymfeknuter. Dette er av praktisk betydning for den videre håndtering.
  • Endoskopisk ultralydveiledet (EUS) celleprøvetaking (finnålsaspirasjon) fra spiserøret gjøres ved forstørrede lymfeknuter og/eller tumor i mediastinum.
  • Laparoskopi kan gjøres for å påvise uttalt spredning til bukhinne (peritoneal karsinomatose) eller overfladisk spredning til lever. Laparaskopi kan påvise sykdom som ikke lar seg operere hos inntil 20-30%

Analyse av celle- og vevsprøver

Celle- og vevsprøver sendes til cytologisk/histologisk analyse. Analysene kan være avgjørende for hvilken behandling pasienten får.

Gastroskopi med vevsprøver til histologisk undersøkelse, gir diagnosen i nær 100 % av  tilfellene. 

Forstadier

Inndeling av forstadier til adenokarsinom

  • Intestinal metaplasi
  • Usikkert med henblikk på neoplasi i overflatevevet (intraepitelial)
  • Lavgradig (lite aggressiv) neoplasi i overflatevevet
  • Høygradig (aggressiv) neoplasi i overflatevevet

Før kirurgisk behandling blir iverksatt er det er viktig å diagnostisere og bedømme neoplasi og dysplasi i overflatevevet ved en patologiavdeling med spesiell erfaring og kompetanse. Dette fordi reaktive forandringer ved magekatarr og magesår kan imitere grove dysplasiforandringer som ikke alltid er like enkelt å klassifisere ved mikroskopisk undersøkelse.

Klassifisering av adenokarsinomer

De aller fleste ondartete svulster i magesekken er adenokarsinomer. Disse er inndelt i en diffus og en intestinal type som viser seg å ha betydning for sykdommens utbredelse (epidemiologi) så vel som betydning for ventet utvikling av sykdommen .

  • Intestinal type sprer seg via blodbanen til leveren
  • Den diffuse typen har en sterkere tendens å spre seg i bukhinne med karsinomatose.
  • Andre varianter av adenokarsinom er papillær, tubulær, signet-ringcelle, mucinøs og adenosquamøst adenokarsinom.

I motsetning til definisjon av adenokarsinom i tykktarmen, som først kan diagnostiseres ved infiltrasjon i bindevevskiktet under slimhinnen (submucosa), kan et adenokarsinom i magesekken diagnostiseres allerede ved infiltrasjon av atypiske celler i bindevevskomponenten (lamina propria) i mageslimhinnen (mucosa). Dette benevnes som et ”intramucosalt karsinom”. Slike svulster inngår i begrepet ”early gastric cancer”, og har en god prognose relativt til mer dyptvoksende adenokarsinomer.