Utskriftsdato (26.9.2021)

Utredning ved kreft i bukhinnen

Ved utredning av kreft i bukhinnen må pasienten gjennomgå kliniske undersøkelser, bildediagnostiske undersøkelser og vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å anslå svulstens celletype, utbredelse og eventuell forekomst av spredning for å kunne bestemme videre behandling.

Kliniske undersøkelser

Legen undersøker buken og eksplorerer endetarm og skjede. Det tas blodprøve, CEA, CA 19-9 og CA 125.

  • CEA er ofte forhøyet ved PMP fra blindtarm, og hos 50% med tykk- og endetarmskreft 
  • CA 19-9 – Markør for bukhinne affeksjon
  • CA 125 –  En bør alltid måle CEA og CA-125 (eller HE4) dersom eggstokktumor mistenkes. En stignig i CEA ved mistenkt eggstokkreft vil nesten alltid vises å være en metastase fra en primærsvulst i tarm.  
  • Generelle prøver (nyrefuksjon, leverfunksjon, Hb, hvite, trombocytter)

Bildediagnostiske undersøkelser

  • CT abdomen/bekken for eventuelle lymfeknute-/levermetastaser.
  • CT av lungene for å utelukke spredning til lunge.
  • PET scan er lite sensitiv ved mucinøse svulster. Kan brukes for å utelukke spredning til sentrale lymfeknuter eller fjernspredning.

 Det finnes ingen non-invasiv metode for å diagnostisere utbredelse av peritoneal spredning i relativt tidlig stadium. Alle bildeteknikker har en tendens til å undervurdere sykdomsutbredelse i bukhulen. Bildetekniske undersøkelsene er bedre til å anslå sykdom inne i organer enn på overflater.

Vevsprøvetaking

  • Undersøkelse av ascites:
    • Slimet væske uten celler indikerer adenomucinose.
    • Serøs væske med tumorceller indikerer karsinomatose til bukhinne.
    • Løse kreftceller kan gi sikrere diagnose
  • Laparoskopi er en måte å vurdere utbredelse. Laparoskopøren må beskrive utbredelsen så nøyaktig som mulig, særlig tynntarmen. Det er fint om det kan taes video under skopien. Metoden har mindre verdi dersom det foreligger uttalte sammenvoksninger. 
  • Vevsprøvetaking gjøres for vurdering av malignitetsgrad.

Andre undersøkelser gjøres avhengig av hvilke organer som er affiserte.

Celle- og vevsprøver sendes til cytologisk eller histologisk undersøkelse. Analysen kan være avgjørende for hvilken behandling pasienten får.

Bildeeksempler

Spredning fra kreft i tykk- og endetarm

En finner ofte infiltrerende vekst og i en del tilfeller også sentral spredning til lymfeknuter eller spredning til organer i buken, særlig lever og lunge. Hvis tumor er slimdannende (mucinøst adenokarsinom) vil spredningen til bukhinnen være svært lik det man kan se ved PMCA (peritoneal mucinøs karsinomatose) ved PMP.

Pseudomyxoma peritonei (PMP)

Ved hjelp av immunhistokjemiske og genetiske markører er det vist at PMP oftest utgår fra blindtarm, og ikke fra eggstokkene. Oftest skyldes tilstanden en lavgradig svulst i blindtarmen, enten et cysteadenom med atypi eller lavgradig slimdannende adenokarsinom.

Ved histologisk undersøkelse vurderes mengde atypiske celler i forhold til slimmengden, grad av cellulær atypi, grad av kjerteldannelse og mengde signetringceller.

Det som skiller pmp fra andre former for spredning er at dannelse av slim med atypiske celler ikke vokser infiltrerende i bukhinnen eller oment, men sprenger seg inn i vevet ved disseksjon. Det som er karakteristisk ved ved denne form for spredning er at tumor fortsetter å vokse med det samme dissekerende vekstmønsteret. Bare ved de mest ondartete formene ses infiltrasjon i dypereliggende organer eller lymfeknutespredning.

Enkelte anbefaler en tredelt prognostisk klassifisering/gradering av PMP basert på det histologiske bildet og utgangspunktet for tilstanden:

  • DPAM (disseminert peritoneal adenomucinose) – rikelig slim, sparsomt med epitel med ingen/liten atypi, få mitoser og utgangspunkt i et cystadenom
  • PMCA- I/D (peritoneal mucinøs karsinomatose, intermediær type) – overveiende DPAM med fokal prolifilert epitel med moderat atypi, mitoser og utgangspunkt i et cystadenom eller adenokarsinom
  • PMCA (peritoneal mucinøs karsinomatose) – grovt atypisk epitel/signetringceller og utgangspunkt i et adenokarsinom. Infiltrasjon og lymfeknutemetastasering forekommer 

Andre plasserer PMCA-I/D sammen med PMCA i en 2-delt inndeling. Graderingene er ikke tatt med i WHOs klassifikasjon av intestinale svulster. WHO beskriver pseudomyxoma peritonei som mest sannsynlig spredning fra et lavgradig adenokarsinom.

Mesoteliom

Mesoteliom er ikke slimdannende og den vokser ofte invasivt. Den viktigste differensialdiagnosen til et ondartet mesoteliom med epiteloid vekstmønster er spredning fra et adenokarsinom. Immunhistokjemisk undersøkelse vil som oftest gi den riktige diagnosen. I en del tilfeller er det spredning til lymfeknuter i den cardiofreniske vinkel (mellomgulvet/hjerte) i brystet.